Bokanmeldelse: Eleanor&Park av Rainbow Rowell

Foto er hentet fra: Fontini.no

Tittel: Eleanor&Park

Originaltittel: Eleanor&Park

Forfatter: Rainbow Rowell

Oversatt av: Agnete Øye

Forlag: Fontini

Utgivelsesår: 2014

Sideantall: 366 s.

Språk: Bokmål

Sjanger: Drama

Litterær form: Roman
Målgruppe: Ungdom

Kilde: Lånt på Nordberg skolebibliotek

Kort om forfatteren: Rainbow Rowell (1973) er en amerikansk forfatter, bosatt i Nebraska med sin mann og sine to sønner. Rowell skriver romaner for unge voksne. Hun skriver alltid om forelskelse og om personer som føler at de roter til livene sine. Når Rowell ikke skriver, leser hun tegneserier og planlegger reiser til Disney World.
Kilde: http://www.rainbowrowell.com/about/


Om boken
Eleanor og Park er svært ulike hverandre. Det er nok liten sjanse for at de i det hele tatt hadde kommet til å snakke med hverandre, hvis det ikke hadde vært for at de ble sittende ved siden av hverandre på skolebussen hver dag. Eleanor er ny på skolen til Park. Hun har rødt hår og rare klær, og er dermed et yndet offer for mobbere. Det ledige bussetet ved siden av Park skal komme til å redde henne fra et mareritt av en skolehverdag. I Park får hun en venn og beskytter.Til å begynne med bare sitter de ved siden av hverdandre på bussen uten å prate sammen, men etterhvert oppdager de at de begge er interessert i musikk, og tegneserier om superhelter. Jo mer de blir kjent, dess mer vil de tilbringe så mye tid sammen som mulig. Og akkurat det er ikke uproblematisk, fordi den gærne stefaren til Eleanor hadde kommet til å kverke henne hvis han fant ut at hun var sammen med en gutt. Hverken moren hennes eller noen av småsøsknene hennes kunne ha hindret han - de er alle redde for han. Men redselen til tross, så finner Elenaor og Park måter å møte hverandre på, og tid til å utforske følelsene de får mer og mer av for hverandre.


Min mening
Jeg må bare si at jeg likte boken fra første stund. Jeg hadde lite kjennskap til boken i forkant, men hadde lagt merke til den en stund, ettersom romanen ved flere anledninger har blitt trukket fram i sosiale medier som en anbefalt bok. Jeg digger forøvrig bokcoveret - det innbyr for min del til lesing. Dette er en litt annerledes, jordnær og varm kjærlighetshistorie, og den blir fortalt fra begge hovedpersonenes synsvinkel. Kapitlene er delt opp etter navnene på hovedpersonene - når det er Eleanor som forteller er kapitteloverskriften Eleanor, og omvendt når det er Park som forteller. Dette synes jeg fungerer godt. Det er lett å holde tråden og det gir fortellingen en fin flyt. Bortsett fra musikk og tegneserier, er det i utgangspunktet lite disse to har til felles. Park er enebarn og kommer fra en god og trygg familie, mens Eleanor har flere småsøsken og kommer fra en dysfunksjonell familie. Stefaren til Eleanor, faren til småsøsknene hennes, er psykopat og har moren til Eleanor fullstendig i sin hule hånd.
Kjærlighetsforholdet mellom Eleanor og Park er derimot varmt og fint. Rainbow Rowell er god til å beskrive følelser og rare tanker. Jeg føler virkelig at jeg får være med på innsiden av en kjærlighetshistorie - hvordan Eleanor og Park opplever sin egen hverdag og hverandre.
Jeg anbefaler absolutt denne boken!


Her kan du lese andres meninger om boken:
Ubok.no
Så rart - en bokblogg
Bokhylla mi
Beathes bokhjerte



Bokanmeldelse: Slipp Hold av Heidi Sævareid

Foto er hentet fra: Mangschou.no

Tittel: Slipp Hold
Forfatter: Heidi Sævareid
Forlag: Mangschou
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 230 s.
Språk: Bokmål
Målgruppe: 15+
Emner: Forhold, kjærlighet, manipulerende personer, dårlig selvtillit, frykt, body suspension
Kilde: Lånt fra Nordberg skoles bibliotek
Litt om forfatteren: Heidi Sævareid (32) er forfatter, oversetter, språkvasker, kritiker, litteraturviter og yogainstruktør. Gjennom research til Slipp Hold, ble hun hekta på body suspension – en kroppskunst hvor utøverne henger i kroker. Hun har arbeidet som redaktør for Cappelen Damm og Barnebokkritikk.no. I 2013 debuterte hun med sin første bok – ungdomsboken, Spranget. Hun vant Kulturdepartementets debutantpris og ble nominert til Brageprisen. Slipp Hold er blant de nominerte til Bokbloggerprisen 2015, som blir delt ut høsten 2016.

Om boken
Hovedpersonen Mari går siste året på Foss videregående skole, bor i kollektiv på Grünerløkka og er kjæreste med Torger. I fritiden praktiserer hun yoga, løper, studerer og passer på å gjøre kjæresteting med Torger når han ikke er opptatt. Torger er ofte opptatt – han har utarbeidet en 5-årsplan for livet sitt. Den innebærer mye lesing og trening – og en fast oppskrift på å være med Mari: se henne iblant, ha sex med henne helst bare hjemme hos henne - han starter med å klemme først før klemmen går over i noe annet. Så drar han ut døra igjen, like etter at de er ferdig med å ha sex. Beate, venninnen til Mari, liker ikke Torger. Hun synes han er for manipulerende. Mari stiller seg til disposisjon for Torger – er tilgjengelig for han og justerer hverdagen etter hans timeplan. Hun vil bryte ut av forholdet, men hun vet ikke hvordan. Gjennom Oliver, en av samboerne hennes i bokollektivet, blir hun kjent med August. August og Oliver står på line og utøver body suspension. Mari blir tiltrukket av body suspension miljøet – og av August. Hun bestemmer seg for å gjøre det slutt med Torger og forsøke å henge i kroker. Ingen av delene blir smertefritt.


Min mening
Heidi Sævareid beskriver stemninger og følelser godt. Det er mye uro både i og mellom linjene – kjente at jeg ofte hadde følelsen av å holde pusten da jeg leste. Det er en øvelse å kunne puste godt, og pusten påvirkes av stress og uro. I yoga og meditasjon, som forfatteren praktiserer i hverdagen sin, er pusten sentral. Det er viktig å fokusere på pusten – å trekke den godt inn for så å slippe den rolig ut igjen. Det bidrar til avspenning – både i kropp og sinn. Jeg er fristet til å beskrive lesingen av teksten til Sævareid som en pusteopplevelse: ganske raskt etter å ha begynt å lese kjente jeg at pusten min ble mer og mer holdt inne, så økte den følelsen, og jeg kjente at jeg fikk større og større behov for å puste ut, men det var først mot slutten av boken at jeg kjente at det etterlengtede utpustet til slutt fikk komme. Vi er med på en persons frigjørelse – Maris vei ut av et usunt forhold og til en tilværelse der hun kjenner at hun virkelig puster - puster fritt. Body suspension hjelper henne til å klare å puste langsomt og lettere – og til å bli fri. Beskrivelsene av miljøet er forførerisk – kanskje fordi forfatteren selv har blitt forført av det? Om ikke boken endrer leseren, så har den i hvert fall endret forfatteren. I et intervju i Dagsavisen sier hun: «Jeg har aldri før skrevet noe som har endret meg så mye som denne boka. Ikke nødvendigvis til noe nytt, mer dette at man kommer i kontakt med den man egentlig er, sier Sævareid.

Jeg anbefaler boken.



Foto er hentet fra: Osloby.no



 

 

Her er hva andre har skrevet om boken:

osloby.no

ungdomsboka.blogspot.no

Tine sin blogg

Dagsavisen.no

 

Bokanmeldelse: Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig

Foto er hentet fra: Gyldendal.no

Tittel: Vanessa Svartmo
Forfatter: Andrea Bræin Hovig
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2015
Språk: Bokmål
Antall sider: 288
Kilde: Lånt fra biblioteket på Nordberg skole
Litt om forfatteren:
Andrea Bræin Hovig er norsk skuespiller, sanger og forfatter. Vanessa Svartmo er hennes debutroman som ungdomsbokforfatter. Fra før har hun skrevet tre barnebøker - serien om ville Vilma. Hovig er trebarnsmor og spaltist i tidsskriftet Mamma.

Om handlingen:
15- årige Vanessa Svartmo bor i en penthouseleilighet på Aker Brygge, har egen sjåfør og kjæresten Gabriel som digger henne. Neida. Det stemmer faktisk ikke helt - ikke halvt heller. Bortsett fra det med kjæreste da. Hun blir forelsket i en sær gutt i klassen som heter Gabriel. Og boken er full av banneord.Vanessa vil oppgradere seg selv og bli tøffere.Vanessa Svartmo bor hos mammaen sin, i en leilighet som hun aller helst dropper å vise andre. Både fordi den er både sliten og kjip, og fordi den stinker av sur sigarettrøyk. Moren ligger konstant på sofaen, og det flyter av vinflasker på stuebordet. Til og med rommet sitt er Vanessa flau over - soverommet hennes er er ifølge henne selv, trangt og ikke innbydende. Hun ville gjerne hatt det annerledes. Faren til Vanessa er mikrokriminell og et sjelden syn - helst ville hun droppet å finne på noe med han de få gangene han dukker opp. Møtene har liksom ikke noe for seg, synes hun. De ender alltid opp med å dra til en av farens kompiser istedet for bare å være de to sammen og finne på noe. Vanessa har mye fravær på skolen og må derfor, med en håndfull andre elever, møte opp jevnlig hos sosiallærer, Brit Jørstad Moen Det er supertreigt, synes Vanessa. Disse jevnlige gruppemøtene skal etterhvert vise seg å være et vendepunkt for de deltagende elevene. Men det starter dårlig før det blir noe man kan kalle bra.

Min mening om boken:
Det er absolutt mye humor i boken, og det er godt, for det er ikke særlig mye humor i det å vokse opp med dysfunksjonelle foreldre, slik hovedpersonen i romanen gjør. Det ligner mer på at datter tar seg av mor enn omvendt, hvilket egentlig er ganske trist. Vanessa bekymrer seg følgelig mye og ofte. Vanessa og de øvrige elevene i gruppen som møtes opp ukentlig hos sosialærer, er med i denne gruppen fordi de alle har noe de sliter med, og som gjør at de ikke klarer av en vanlig skolehverdag. Gabriel, gutten Vanessa er forelsket i, er suicidal - det er Vanessa som etterhvert skjønner det. Vanessa har dessverre altfor god kjennskap til piller, grunnet morens pillemisbruk. En dag hun er på besøk hos Gabriel, finner hun noen piller hun gjenkjenner. Pillene ligger gjemt i en skuff på rommet hans. Det er de samme som moren hennes bruker, eller rettere sagt misbruker.

Jeg synes det generelt er et stort fravær av de voksnes evne til å ta seg av barna sine i denne romanen. Ungdommen blir ikke sett. Og i boken kommer vi litt innpå ungdommens sårhet og følger av det å ikke bli sett. Humoren letter det tunge og triste trykket i boken. Å benytte humor som overlevelsestrategi fjerner ikke det vonde, men kan om mulig gjøre det mer levelig. Humoren Andrea Bræin Hovig benytter, fungerer godt. Jeg som leser ler opp i alt det vanskelige og triste, og det kjennes befriende.

Jeg tror ikke helt på alderen til karakteren Vanessa Svartmo - det at hun er 15 år. Hun virker eldre. Jeg-personen er dermed etter min mening ikke helt troverdig. Hun tenker og sier en del ting som jeg tenker at likner mer en voksen person sine tanker og måter å si ting på. Bokens avslutning ble litt overfladisk for min del. Det har opp igjennom blitt skrevet en god del oppvekstbøker for ungdom - det at Andrea Bræin Hovig benytter humor i Vanessa Svartmo, gjør godt for denne romanen og for leseren av den. Jeg anbefaler boken.

Bokanmeldelse: I havet er det krokodiller av Fabio Geda

Foto er hentet fra: Gyldendal.no

Tittel: I havet er det krokodiller
Originaltittel: Nel mare ci sono i coccodrilli
Forfatter: Fabio Geda
Oversatt fra italiensk av: Jon Rognlien
Utgiver: Gyldendal
Utgivelsesår: 2011
Antall sider: 184 s.
ISBN: 9788205412071
Språk: Bokmål
Sjanger: Biografisk
Emner: Enaiatollah Akbari, flyktningebarn, Afghanistan
Kilde: Til utlån på Nordberg skolebibliotek






I havet er det krokodiller er basert på en sann historie - historien om den afghanske unggutten, Enaiatollah Akbari og hans farefylte flukt fra Afghanistan.

Forlaget skriver om boken:
Bare ti år gammel blir Enaiatollah Akbari etterlatt alene i en flyktningeleir i Quetta i Pakistan, etter at han har flyktet fra Afghanistan sammen med moren sin. I denne romanen forteller Fabio Geda den gripende historien om en fem år lang ferd mot frihet.

En kveld som alle andre kvelder ber Enaiatollah Akbaris mor ham love tre ting: Aldri bruke narkotika. Aldri bruke våpen. Aldri stjele. Han lover å gjøre som hun sier. Dagen etter har hun dratt sin vei. Enaiatollah må klare seg alene. Han tror han er ti år gammel.

Reisen mot friheten går via Iran, Tyrkia og Hellas, hele veien med trusselen om arrestasjon hengende over seg. Enaiatollahs reise er en dramatisk odyssé i et landskap der farene lurer bak hver sving – men også i en verden full av lojalitet og vennskap blant mennesker som deler den skjebnen det er å være på flukt.

Etter fem år kan Enaiatollah Akbari igjen leve et vanlig liv som andre tenåringer. Dette er hans historie, og samtidig et høyst aktuelt dokument om skjebnen til stadig flere mennesker som av forskjellige årsaker er tvunget til å forlate sine hjem til fordel for en usikker skjebne i ukjent land.

Min beskrivelse av boken
Fabio Geda har skrevet ned Enaiatollah Akbaris gripende historie, og historien blir fortalt i jeg-form, men tidvis kommer forfatterstemmen inn og stiller Enaiatollah spørsmål. Historien blir fortalt kronologisk - fra Enaiatolla sin siste kveld i Afghanistan, til hans ankomst i Italia, etter en lang og farefull ferd som papirløs flyktning.I tillegg til dialog mellom forfatter og hovedperson, får vi gjenfortalt dialogene Enaiatollah hadde med de ulike personene han møtte på ferden sin. Som leser ble jeg raskt revet med av historien - den er godt fortalt, og det er uten tvil noe eget å lese en fortelling som er sann. I havet er det krokodiller anbefaler jeg først og fremst som en ungdomsbok, men historien burde leses - både av ungdom og voksne.

Min vurdering av boken
I havet er det krokodiller burde, etter min mening, være tilgjengelig i alle skolebibliotek på ungdomstrinnet og i de videregående skoler - den er én av så altfor mange stemmer der ute, som enten lever, eller har levd som papirløs flyktning.

Bokanmeldelse: Lille ekorn av Linn T. Sunne

Foto er hentet fra: Gyldendal.no

Et tema som trenger oppmerksomhet!

Det dukker stadig opp i nyhetsbildet - en voksen har forgrepet seg på en mindreårig. Klare grenser for hvilken kontakt voksne skal ha med unge, har blitt gjort diffuse eller er visket ut. Flere tilfeller der politiske ledere har benyttet sine posisjoner og utsatt unge partimedlemmer for sexpress og trakassering, har preget nyhetene i det siste. Arbeidsminister Anniken Huitfeldt innkalte tidligere i år, AUF til hastemøte for å drøfte tiltak mot sexpress. Antallet saker synes bare å øke. Et ansvar som er den voksnes, blir forsøkt pålagt en ungdom. Ansvarsfraskrivelse. Forskyvelse av skyld. I et intervju i Dagbladet sier Anniken Huitfeldt at:"I en politisk ungdomsorganisasjon kan det skje at gutter og jenter i 16-17-års alderen lar seg sjarmere av voksne ledere. Det er viktig å klargjøre at det er lederen som skal sette grenser, ikke de unge selv".
 Kilde: Dagbladet.no

Handlingen
I Lille ekorn møter vi den 15 år gamle jenta, Aurora. Hun trener håndball, er skoleflink og drømmer om å tjene nok penger til å bo hvor hun vil - helst et annet sted enn den lille byen hun er oppvokst i. Hun bor hjemme sammen med moren, sin lillesøster, Jenny og morens kjæreste, Espen. I motsetning til sine nærmeste venninner, er ikke Aurora interessert i noen av de jevnaldrende guttene på skolen. Hun forelsker seg i håndballtreneren sin - pappaen til hennes venninne. Treneren er god til å gi Aurora komplimenter og oppmerksomhet. For god skal det vise seg.

Bokens tema
Jeg ble ekstra nysgjerrig på Lille ekorn etter at boken vant Brageprisen. Juryens begrunnelse for tildelingen av prisen, var at Lille ekorn har et viktig tema, og at boken åpner opp dette temaet for unge lesere. Linn T. Sunne forteller om en ung jentes møte med en overgriper. Lille ekorn blir fortalt fra den unge jenta Aurora sitt ståsted. Aurora blir glad for oppmerksomheten hun får fra treneren sin, men det faktum at det er treneren hennes og pappaen til hennes jevnaldrende venninne, gjør at hun hemmeligholder sin begeistring for treneren overfor familie og venner. Hun vet at venninnene hennes og familien vil reagere negativt om de fikk vite at hun og treneren tekstmelder hverandre, og at de ikke vil kunne se hvor flott han er, slik hun ser det.
Hun vil ha han, og hun vet at han vil ha henne.

Forskning viser at produksjonen av dopamin, kroppens eget rusmiddel, øker når man er forelsket. Det at noen opplever forelskelse som en slags rus, er ikke til å undres over ettersom "effekten av forelskelse kan sammenlignes med den som ses ved bruk av morfin og kokain, som også øker dopamin-produksjonen."
Dopamin spiller også en stor rolle med hensyn til avhengighet, ettersom "dopaminet er det mest sentrale signalstoffet ved rusopplevelser." En som er forelsket kan nærmest bli avhengig av den utvalgte, siden dopaminet ikke skiller på om du er hektet på pengespill, misbruker narkotika eller - bare er veldig forelsket.
Kilde: forskning.no 

Oppmerksomheten treneren gir Aurora, får henne til å føle seg spesiell, og hun forelsker seg i han. Etterhvert klarer hun ikke annet enn å tenke på han, og dagdrømme om et liv med treneren. Som tenåring har hun ikke referanser eller erfaring til å se at treneren er i ferd med å gi henne en oppmerksomhet som tvert i mot ikke vil gjøre henne godt, men komme til å skade henne. Når overgrepet har skjedd, trekker treneren seg totalt unna Aurora. Hun ser ikke overgrepet, bare hans plutselige avvisning. Hun lider, og forsøker desperat å få han til å "se henne igjen, slik ingen andre har sett henne".

Jeg er enig i juryen om at Lille ekorn er en viktig bok. Den seksuelle lavalderen i Norge er stadig vekk 16 år, og seksuell omgang med mindreårig er straffbart. At forelskelse på tvers av alder skjer, i et hvilket som helst miljø, er fortellingen i Lille ekorn et godt bilde på. Det burde derimot ikke være noen tvil om hvem som har ansvaret for ikke å trå over forbudte grenser - det er den voksnes.
Boken vil med sitt tema være aktuell for både unge og eldre lesere, og fin å bruke i undervisningssammenheng for å skape en viktig debatt om temaet. Boken burde så absolutt befinne seg i ethvert skolebibliotek. Linn T. Sunne skriver godt, og hennes korte og lettfattelige setninger gjør boken enkel å lese, og den vil kunne dekke ulike lesenivåer blant målgruppen boken er tiltenkt.

Min mening om boken
Vil allikevel si at selv om jeg anbefaler Lille ekorn, er den for min del ikke en bok som kommer på noe topp ti liste over de beste ungdomsbøkene jeg har lest. Temaet i Lille ekorn er viktig, men tekstmessig appelerer den ikke helt til meg. Det lyser til tider igjennom at det er en voksen som skriver, til tross for at forfatteren forsøker å være en ung jentes stemme. Et eksempel på dette er blant annet i kapittel to i boken: "Mamma har permisjon og har bare litt for god tid. Hun baker, maler, styrer og interiørblogger, jeg gleder meg nesten til at Jenny skal i barnehagen. Kanskje mamma kan roe seg ned bitte litt da."(s. 7). Dette ligner etter min mening mer en observasjon og tankene til en voksen, enn til en tenåringsjente. Syns videre at bokcoveret kunne hatt en mer fresh layout, ettersom omslaget til en bok er med til å friste leseren til å velge bok.


Les mer om juryens begrunnelse her

Les om forfatteren her