Bibliotekaren anbefaler

Innen jeg begynte å lese Det vokser et tre i Brooklyn, var den blitt anbefalt til meg av ulike lesere.
På forlagets hjemmeside stårt det at boken ble kåret av The New York Public Library til en av de mest leseverdige romanene fra det 20. århundret.
Med all den positive omtalen økte mine forventninger til boken, og jeg ble veldig spent på om romanen ville innfri. Det er en ganske omfangsrik roman med sine 519 sider. Jeg har så og si lest hele boken på bussen til og fra jobb, så den har vært min følgesvenn en stund nå. Jeg ferdigleste den nå nylig. Før jeg avslører hva jeg synes om den, skal jeg fortelle litt om handlingen.

Bildet er hentet fra: Gyldendal.no

Originaltittel: A Tree Grows in Brooklyn

Oversatt fra engelsk av: Vibeke Saugestad

Forlag: Gyldendal

Utgivelsesår: 2015

Sjager: Oppvekstroman

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget

Oppvekstsroman - barndom i  New York anno 1912.
Forlagets omtale om handlingen:
Brooklyn, 1912: 11 år gamle Francie Nolan kryper ut på branntrappen med en bok i hånda for endelig å være alene en liten stund. I leiligheten bak henne strever moren med å lage middag av noen brødrester mens lillebroren  leker både høyt og lavt, og ingen vet helt hvor faren sover ut rusen etter endt spillejobb. De lever trangt, men Francie elsker familien sin, og hun elsker den pulserende bydelen hun vokser opp i. Og hun bærer på store drømmer; om å bli forfatter, om å få reise over broen for å se verden, om å bli klokere enn hun er i dag.


Min mening
Når en bok får tommel opp fra så mange hold, skapes det store forventninger til den - faren for å bli skuffet kan fort bli stor.
Slik ble det ikke for min del med Det vokser et tre i Brooklyn - jeg likte boken utrolig godt! Betty Smith ga meg en særdeles god leseopplevelse - jeg ville egentlig ikke at romanen skulle ta slutt! Det vokser et tre i Brooklyn er velskrevet og bevegende. Fortellingen om Francie og hennes oppvekst er så levende fortalt og miljøet så beskrivende at det var som å ta en tidsreise til datidens New York.


Romanen føyer seg inn i rekken blant mine lesefavoritter!

Bokanmeldelse: Eleanor&Park av Rainbow Rowell

Foto er hentet fra: Fontini.no

Tittel: Eleanor&Park

Originaltittel: Eleanor&Park

Forfatter: Rainbow Rowell

Oversatt av: Agnete Øye

Forlag: Fontini

Utgivelsesår: 2014

Sideantall: 366 s.

Språk: Bokmål

Sjanger: Drama

Litterær form: Roman
Målgruppe: Ungdom

Kilde: Lånt på Nordberg skolebibliotek

Kort om forfatteren: Rainbow Rowell (1973) er en amerikansk forfatter, bosatt i Nebraska med sin mann og sine to sønner. Rowell skriver romaner for unge voksne. Hun skriver alltid om forelskelse og om personer som føler at de roter til livene sine. Når Rowell ikke skriver, leser hun tegneserier og planlegger reiser til Disney World.
Kilde: http://www.rainbowrowell.com/about/


Om boken
Eleanor og Park er svært ulike hverandre. Det er nok liten sjanse for at de i det hele tatt hadde kommet til å snakke med hverandre, hvis det ikke hadde vært for at de ble sittende ved siden av hverandre på skolebussen hver dag. Eleanor er ny på skolen til Park. Hun har rødt hår og rare klær, og er dermed et yndet offer for mobbere. Det ledige bussetet ved siden av Park skal komme til å redde henne fra et mareritt av en skolehverdag. I Park får hun en venn og beskytter.Til å begynne med bare sitter de ved siden av hverdandre på bussen uten å prate sammen, men etterhvert oppdager de at de begge er interessert i musikk, og tegneserier om superhelter. Jo mer de blir kjent, dess mer vil de tilbringe så mye tid sammen som mulig. Og akkurat det er ikke uproblematisk, fordi den gærne stefaren til Eleanor hadde kommet til å kverke henne hvis han fant ut at hun var sammen med en gutt. Hverken moren hennes eller noen av småsøsknene hennes kunne ha hindret han - de er alle redde for han. Men redselen til tross, så finner Elenaor og Park måter å møte hverandre på, og tid til å utforske følelsene de får mer og mer av for hverandre.


Min mening
Jeg må bare si at jeg likte boken fra første stund. Jeg hadde lite kjennskap til boken i forkant, men hadde lagt merke til den en stund, ettersom romanen ved flere anledninger har blitt trukket fram i sosiale medier som en anbefalt bok. Jeg digger forøvrig bokcoveret - det innbyr for min del til lesing. Dette er en litt annerledes, jordnær og varm kjærlighetshistorie, og den blir fortalt fra begge hovedpersonenes synsvinkel. Kapitlene er delt opp etter navnene på hovedpersonene - når det er Eleanor som forteller er kapitteloverskriften Eleanor, og omvendt når det er Park som forteller. Dette synes jeg fungerer godt. Det er lett å holde tråden og det gir fortellingen en fin flyt. Bortsett fra musikk og tegneserier, er det i utgangspunktet lite disse to har til felles. Park er enebarn og kommer fra en god og trygg familie, mens Eleanor har flere småsøsken og kommer fra en dysfunksjonell familie. Stefaren til Eleanor, faren til småsøsknene hennes, er psykopat og har moren til Eleanor fullstendig i sin hule hånd.
Kjærlighetsforholdet mellom Eleanor og Park er derimot varmt og fint. Rainbow Rowell er god til å beskrive følelser og rare tanker. Jeg føler virkelig at jeg får være med på innsiden av en kjærlighetshistorie - hvordan Eleanor og Park opplever sin egen hverdag og hverandre.
Jeg anbefaler absolutt denne boken!


Her kan du lese andres meninger om boken:
Ubok.no
Så rart - en bokblogg
Bokhylla mi
Beathes bokhjerte



Boktips: Det er bare kjærlighet av Sverre Henmo

Foto er hentet fra: Gyldendal.no

Tittel: Det er bare kjærlighet

Forfatter: Sverre Henmo

Forlag: Gyldendal

Utgivelsesår: 2016

Sideantall: 128 s.

Språk: Bokmål

Sjanger: Ungdomsroman

Kilde: Anmeldereksemplar

Kort om forfatteren: Sverre Henmo har gitt ut en rekke bøker, siden han første gang debuterte som forfatter i 1999. Han debuterte med ungdomsromanen, Sammen er vi en og en. Sverre Henmo er utdannet sosiolog ved Universitetet i Oslo, hvor han skrev hovedoppgaven sin i litteratursosiologi. Det var ikke forfatter han trodde han skulle bli - det var musikken som opptok han, og han prøvde i flere år å slå igjennom som musiker. Da han ga opp musikerdrømmen, begynte han å skrive, og siden har han fortsatt. Fra 2000 har han jobbet som forfatter på heltid.

Kilde: Foreningenles.no

Fra bokomslaget:

Hva gjør du når du blir sammen med feil jente bare på grunn av din beste venn? Når du egentlig erforelsket i Alina - hun som er så pen at hun har vært med i en reklame for håndvesker.

En historie om kjærlighet og vennskap, og om alt som er imellom.



Min mening om boken:

Jeg leste boken rett før påske, og likte den veldig godt. Jonathan, hovedpersonen i boken er en fyr jeg fikk sansen for. Det er som om vi lesere blir tatt med på hans vei til å finne sin plass i seg selv. Han blir jevnlig herset med av den eldre bryterbroren sin Trym, men sier ikke noe til hverken moren, eller noen andre, om hvor redd han egentlig er for å være alene med broren. Han prøver bare å unngå å støte på broren. Jonathan prøver i det store og hele å si minst mulig av det han tenker og mener - det gjelder også til jenta han er hemmelig forelsket i. Ikke særlig lurt, og det innser han selv etterhvert også.

Anbefaler boken varmt.

Bokanmeldelse: Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig

Foto er hentet fra: Gyldendal.no

Tittel: Vanessa Svartmo
Forfatter: Andrea Bræin Hovig
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2015
Språk: Bokmål
Antall sider: 288
Kilde: Lånt fra biblioteket på Nordberg skole
Litt om forfatteren:
Andrea Bræin Hovig er norsk skuespiller, sanger og forfatter. Vanessa Svartmo er hennes debutroman som ungdomsbokforfatter. Fra før har hun skrevet tre barnebøker - serien om ville Vilma. Hovig er trebarnsmor og spaltist i tidsskriftet Mamma.

Om handlingen:
15- årige Vanessa Svartmo bor i en penthouseleilighet på Aker Brygge, har egen sjåfør og kjæresten Gabriel som digger henne. Neida. Det stemmer faktisk ikke helt - ikke halvt heller. Bortsett fra det med kjæreste da. Hun blir forelsket i en sær gutt i klassen som heter Gabriel. Og boken er full av banneord.Vanessa vil oppgradere seg selv og bli tøffere.Vanessa Svartmo bor hos mammaen sin, i en leilighet som hun aller helst dropper å vise andre. Både fordi den er både sliten og kjip, og fordi den stinker av sur sigarettrøyk. Moren ligger konstant på sofaen, og det flyter av vinflasker på stuebordet. Til og med rommet sitt er Vanessa flau over - soverommet hennes er er ifølge henne selv, trangt og ikke innbydende. Hun ville gjerne hatt det annerledes. Faren til Vanessa er mikrokriminell og et sjelden syn - helst ville hun droppet å finne på noe med han de få gangene han dukker opp. Møtene har liksom ikke noe for seg, synes hun. De ender alltid opp med å dra til en av farens kompiser istedet for bare å være de to sammen og finne på noe. Vanessa har mye fravær på skolen og må derfor, med en håndfull andre elever, møte opp jevnlig hos sosiallærer, Brit Jørstad Moen Det er supertreigt, synes Vanessa. Disse jevnlige gruppemøtene skal etterhvert vise seg å være et vendepunkt for de deltagende elevene. Men det starter dårlig før det blir noe man kan kalle bra.

Min mening om boken:
Det er absolutt mye humor i boken, og det er godt, for det er ikke særlig mye humor i det å vokse opp med dysfunksjonelle foreldre, slik hovedpersonen i romanen gjør. Det ligner mer på at datter tar seg av mor enn omvendt, hvilket egentlig er ganske trist. Vanessa bekymrer seg følgelig mye og ofte. Vanessa og de øvrige elevene i gruppen som møtes opp ukentlig hos sosialærer, er med i denne gruppen fordi de alle har noe de sliter med, og som gjør at de ikke klarer av en vanlig skolehverdag. Gabriel, gutten Vanessa er forelsket i, er suicidal - det er Vanessa som etterhvert skjønner det. Vanessa har dessverre altfor god kjennskap til piller, grunnet morens pillemisbruk. En dag hun er på besøk hos Gabriel, finner hun noen piller hun gjenkjenner. Pillene ligger gjemt i en skuff på rommet hans. Det er de samme som moren hennes bruker, eller rettere sagt misbruker.

Jeg synes det generelt er et stort fravær av de voksnes evne til å ta seg av barna sine i denne romanen. Ungdommen blir ikke sett. Og i boken kommer vi litt innpå ungdommens sårhet og følger av det å ikke bli sett. Humoren letter det tunge og triste trykket i boken. Å benytte humor som overlevelsestrategi fjerner ikke det vonde, men kan om mulig gjøre det mer levelig. Humoren Andrea Bræin Hovig benytter, fungerer godt. Jeg som leser ler opp i alt det vanskelige og triste, og det kjennes befriende.

Jeg tror ikke helt på alderen til karakteren Vanessa Svartmo - det at hun er 15 år. Hun virker eldre. Jeg-personen er dermed etter min mening ikke helt troverdig. Hun tenker og sier en del ting som jeg tenker at likner mer en voksen person sine tanker og måter å si ting på. Bokens avslutning ble litt overfladisk for min del. Det har opp igjennom blitt skrevet en god del oppvekstbøker for ungdom - det at Andrea Bræin Hovig benytter humor i Vanessa Svartmo, gjør godt for denne romanen og for leseren av den. Jeg anbefaler boken.