Bokanmeldelse: Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig

Foto er hentet fra: Gyldendal.no

Tittel: Vanessa Svartmo
Forfatter: Andrea Bræin Hovig
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2015
Språk: Bokmål
Antall sider: 288
Kilde: Lånt fra biblioteket på Nordberg skole
Litt om forfatteren:
Andrea Bræin Hovig er norsk skuespiller, sanger og forfatter. Vanessa Svartmo er hennes debutroman som ungdomsbokforfatter. Fra før har hun skrevet tre barnebøker - serien om ville Vilma. Hovig er trebarnsmor og spaltist i tidsskriftet Mamma.

Om handlingen:
15- årige Vanessa Svartmo bor i en penthouseleilighet på Aker Brygge, har egen sjåfør og kjæresten Gabriel som digger henne. Neida. Det stemmer faktisk ikke helt - ikke halvt heller. Bortsett fra det med kjæreste da. Hun blir forelsket i en sær gutt i klassen som heter Gabriel. Og boken er full av banneord.Vanessa vil oppgradere seg selv og bli tøffere.Vanessa Svartmo bor hos mammaen sin, i en leilighet som hun aller helst dropper å vise andre. Både fordi den er både sliten og kjip, og fordi den stinker av sur sigarettrøyk. Moren ligger konstant på sofaen, og det flyter av vinflasker på stuebordet. Til og med rommet sitt er Vanessa flau over - soverommet hennes er er ifølge henne selv, trangt og ikke innbydende. Hun ville gjerne hatt det annerledes. Faren til Vanessa er mikrokriminell og et sjelden syn - helst ville hun droppet å finne på noe med han de få gangene han dukker opp. Møtene har liksom ikke noe for seg, synes hun. De ender alltid opp med å dra til en av farens kompiser istedet for bare å være de to sammen og finne på noe. Vanessa har mye fravær på skolen og må derfor, med en håndfull andre elever, møte opp jevnlig hos sosiallærer, Brit Jørstad Moen Det er supertreigt, synes Vanessa. Disse jevnlige gruppemøtene skal etterhvert vise seg å være et vendepunkt for de deltagende elevene. Men det starter dårlig før det blir noe man kan kalle bra.

Min mening om boken:
Det er absolutt mye humor i boken, og det er godt, for det er ikke særlig mye humor i det å vokse opp med dysfunksjonelle foreldre, slik hovedpersonen i romanen gjør. Det ligner mer på at datter tar seg av mor enn omvendt, hvilket egentlig er ganske trist. Vanessa bekymrer seg følgelig mye og ofte. Vanessa og de øvrige elevene i gruppen som møtes opp ukentlig hos sosialærer, er med i denne gruppen fordi de alle har noe de sliter med, og som gjør at de ikke klarer av en vanlig skolehverdag. Gabriel, gutten Vanessa er forelsket i, er suicidal - det er Vanessa som etterhvert skjønner det. Vanessa har dessverre altfor god kjennskap til piller, grunnet morens pillemisbruk. En dag hun er på besøk hos Gabriel, finner hun noen piller hun gjenkjenner. Pillene ligger gjemt i en skuff på rommet hans. Det er de samme som moren hennes bruker, eller rettere sagt misbruker.

Jeg synes det generelt er et stort fravær av de voksnes evne til å ta seg av barna sine i denne romanen. Ungdommen blir ikke sett. Og i boken kommer vi litt innpå ungdommens sårhet og følger av det å ikke bli sett. Humoren letter det tunge og triste trykket i boken. Å benytte humor som overlevelsestrategi fjerner ikke det vonde, men kan om mulig gjøre det mer levelig. Humoren Andrea Bræin Hovig benytter, fungerer godt. Jeg som leser ler opp i alt det vanskelige og triste, og det kjennes befriende.

Jeg tror ikke helt på alderen til karakteren Vanessa Svartmo - det at hun er 15 år. Hun virker eldre. Jeg-personen er dermed etter min mening ikke helt troverdig. Hun tenker og sier en del ting som jeg tenker at likner mer en voksen person sine tanker og måter å si ting på. Bokens avslutning ble litt overfladisk for min del. Det har opp igjennom blitt skrevet en god del oppvekstbøker for ungdom - det at Andrea Bræin Hovig benytter humor i Vanessa Svartmo, gjør godt for denne romanen og for leseren av den. Jeg anbefaler boken.