For første gang er en arabisk ungdomsbok oversatt til norsk!

Bildet er hentet fra: Ubok.no

Tittel: Du jente!

Originaltittel: Faten

Forfatter: Fatima Sharafeddine

Oversatt fra arabisk av: Vibeke Koheler

Utgivelsesår: 2015

Forlag: Mangschou

Verdt å vite: Den libanesiske forfattereren Fatima Sharafeddine er en av de mest anerkjente forfatterne i arabisk ungdomslitteratur, både internasjonalt og i midtøsten. Boken er den første i Mangschou forlag sin serie, "Nærvær - nærmere verden". Forlaget skriver på nettsiden sin at mesteparten av ungdomsbøker som blir utgitt i Norge er oversatt fra andre språk - engelsk, dansk, svensk, finsk, tysk og fransk. Oversettelser fra andre resterende språk skriver de at er nesten fraværende, og at de med sin nye serie ønsker å gjøre noe med dette.

Forlaget om boken:

Før var Faten best i klassen sin på skolen. Nå er hun 15 år og tjenestepike hos en velstående familie i Beirut. Alle pengene hun tjener går til familien hennes hjemme på landsbygda. Faten er ensom og fortvilet, men hun nekter å oppgi tanken på egen utdanning og selvstendighet. Og hun har et håp om at den unge mannen i nabohuset vil hjelpe henne.

Her kan du lese anmeldelser av boken:

NRK.no

LeseHorden blogg

Boken er tilgjengelig til utlån i skolebiblioteket!

Bokanmeldelse: Slipp Hold av Heidi Sævareid

Foto er hentet fra: Mangschou.no

Tittel: Slipp Hold
Forfatter: Heidi Sævareid
Forlag: Mangschou
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 230 s.
Språk: Bokmål
Målgruppe: 15+
Emner: Forhold, kjærlighet, manipulerende personer, dårlig selvtillit, frykt, body suspension
Kilde: Lånt fra Nordberg skoles bibliotek
Litt om forfatteren: Heidi Sævareid (32) er forfatter, oversetter, språkvasker, kritiker, litteraturviter og yogainstruktør. Gjennom research til Slipp Hold, ble hun hekta på body suspension – en kroppskunst hvor utøverne henger i kroker. Hun har arbeidet som redaktør for Cappelen Damm og Barnebokkritikk.no. I 2013 debuterte hun med sin første bok – ungdomsboken, Spranget. Hun vant Kulturdepartementets debutantpris og ble nominert til Brageprisen. Slipp Hold er blant de nominerte til Bokbloggerprisen 2015, som blir delt ut høsten 2016.

Om boken
Hovedpersonen Mari går siste året på Foss videregående skole, bor i kollektiv på Grünerløkka og er kjæreste med Torger. I fritiden praktiserer hun yoga, løper, studerer og passer på å gjøre kjæresteting med Torger når han ikke er opptatt. Torger er ofte opptatt – han har utarbeidet en 5-årsplan for livet sitt. Den innebærer mye lesing og trening – og en fast oppskrift på å være med Mari: se henne iblant, ha sex med henne helst bare hjemme hos henne - han starter med å klemme først før klemmen går over i noe annet. Så drar han ut døra igjen, like etter at de er ferdig med å ha sex. Beate, venninnen til Mari, liker ikke Torger. Hun synes han er for manipulerende. Mari stiller seg til disposisjon for Torger – er tilgjengelig for han og justerer hverdagen etter hans timeplan. Hun vil bryte ut av forholdet, men hun vet ikke hvordan. Gjennom Oliver, en av samboerne hennes i bokollektivet, blir hun kjent med August. August og Oliver står på line og utøver body suspension. Mari blir tiltrukket av body suspension miljøet – og av August. Hun bestemmer seg for å gjøre det slutt med Torger og forsøke å henge i kroker. Ingen av delene blir smertefritt.


Min mening
Heidi Sævareid beskriver stemninger og følelser godt. Det er mye uro både i og mellom linjene – kjente at jeg ofte hadde følelsen av å holde pusten da jeg leste. Det er en øvelse å kunne puste godt, og pusten påvirkes av stress og uro. I yoga og meditasjon, som forfatteren praktiserer i hverdagen sin, er pusten sentral. Det er viktig å fokusere på pusten – å trekke den godt inn for så å slippe den rolig ut igjen. Det bidrar til avspenning – både i kropp og sinn. Jeg er fristet til å beskrive lesingen av teksten til Sævareid som en pusteopplevelse: ganske raskt etter å ha begynt å lese kjente jeg at pusten min ble mer og mer holdt inne, så økte den følelsen, og jeg kjente at jeg fikk større og større behov for å puste ut, men det var først mot slutten av boken at jeg kjente at det etterlengtede utpustet til slutt fikk komme. Vi er med på en persons frigjørelse – Maris vei ut av et usunt forhold og til en tilværelse der hun kjenner at hun virkelig puster - puster fritt. Body suspension hjelper henne til å klare å puste langsomt og lettere – og til å bli fri. Beskrivelsene av miljøet er forførerisk – kanskje fordi forfatteren selv har blitt forført av det? Om ikke boken endrer leseren, så har den i hvert fall endret forfatteren. I et intervju i Dagsavisen sier hun: «Jeg har aldri før skrevet noe som har endret meg så mye som denne boka. Ikke nødvendigvis til noe nytt, mer dette at man kommer i kontakt med den man egentlig er, sier Sævareid.

Jeg anbefaler boken.



Foto er hentet fra: Osloby.no



 

 

Her er hva andre har skrevet om boken:

osloby.no

ungdomsboka.blogspot.no

Tine sin blogg

Dagsavisen.no

 

Bokanmeldelse: Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig

Foto er hentet fra: Gyldendal.no

Tittel: Vanessa Svartmo
Forfatter: Andrea Bræin Hovig
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2015
Språk: Bokmål
Antall sider: 288
Kilde: Lånt fra biblioteket på Nordberg skole
Litt om forfatteren:
Andrea Bræin Hovig er norsk skuespiller, sanger og forfatter. Vanessa Svartmo er hennes debutroman som ungdomsbokforfatter. Fra før har hun skrevet tre barnebøker - serien om ville Vilma. Hovig er trebarnsmor og spaltist i tidsskriftet Mamma.

Om handlingen:
15- årige Vanessa Svartmo bor i en penthouseleilighet på Aker Brygge, har egen sjåfør og kjæresten Gabriel som digger henne. Neida. Det stemmer faktisk ikke helt - ikke halvt heller. Bortsett fra det med kjæreste da. Hun blir forelsket i en sær gutt i klassen som heter Gabriel. Og boken er full av banneord.Vanessa vil oppgradere seg selv og bli tøffere.Vanessa Svartmo bor hos mammaen sin, i en leilighet som hun aller helst dropper å vise andre. Både fordi den er både sliten og kjip, og fordi den stinker av sur sigarettrøyk. Moren ligger konstant på sofaen, og det flyter av vinflasker på stuebordet. Til og med rommet sitt er Vanessa flau over - soverommet hennes er er ifølge henne selv, trangt og ikke innbydende. Hun ville gjerne hatt det annerledes. Faren til Vanessa er mikrokriminell og et sjelden syn - helst ville hun droppet å finne på noe med han de få gangene han dukker opp. Møtene har liksom ikke noe for seg, synes hun. De ender alltid opp med å dra til en av farens kompiser istedet for bare å være de to sammen og finne på noe. Vanessa har mye fravær på skolen og må derfor, med en håndfull andre elever, møte opp jevnlig hos sosiallærer, Brit Jørstad Moen Det er supertreigt, synes Vanessa. Disse jevnlige gruppemøtene skal etterhvert vise seg å være et vendepunkt for de deltagende elevene. Men det starter dårlig før det blir noe man kan kalle bra.

Min mening om boken:
Det er absolutt mye humor i boken, og det er godt, for det er ikke særlig mye humor i det å vokse opp med dysfunksjonelle foreldre, slik hovedpersonen i romanen gjør. Det ligner mer på at datter tar seg av mor enn omvendt, hvilket egentlig er ganske trist. Vanessa bekymrer seg følgelig mye og ofte. Vanessa og de øvrige elevene i gruppen som møtes opp ukentlig hos sosialærer, er med i denne gruppen fordi de alle har noe de sliter med, og som gjør at de ikke klarer av en vanlig skolehverdag. Gabriel, gutten Vanessa er forelsket i, er suicidal - det er Vanessa som etterhvert skjønner det. Vanessa har dessverre altfor god kjennskap til piller, grunnet morens pillemisbruk. En dag hun er på besøk hos Gabriel, finner hun noen piller hun gjenkjenner. Pillene ligger gjemt i en skuff på rommet hans. Det er de samme som moren hennes bruker, eller rettere sagt misbruker.

Jeg synes det generelt er et stort fravær av de voksnes evne til å ta seg av barna sine i denne romanen. Ungdommen blir ikke sett. Og i boken kommer vi litt innpå ungdommens sårhet og følger av det å ikke bli sett. Humoren letter det tunge og triste trykket i boken. Å benytte humor som overlevelsestrategi fjerner ikke det vonde, men kan om mulig gjøre det mer levelig. Humoren Andrea Bræin Hovig benytter, fungerer godt. Jeg som leser ler opp i alt det vanskelige og triste, og det kjennes befriende.

Jeg tror ikke helt på alderen til karakteren Vanessa Svartmo - det at hun er 15 år. Hun virker eldre. Jeg-personen er dermed etter min mening ikke helt troverdig. Hun tenker og sier en del ting som jeg tenker at likner mer en voksen person sine tanker og måter å si ting på. Bokens avslutning ble litt overfladisk for min del. Det har opp igjennom blitt skrevet en god del oppvekstbøker for ungdom - det at Andrea Bræin Hovig benytter humor i Vanessa Svartmo, gjør godt for denne romanen og for leseren av den. Jeg anbefaler boken.