Spennende tegneserie, men spenningskurven steg ikke akkurat til værs.
Bare så det er sagt, så liker jeg veldig godt å lese
tegneserier – især dokumentariske. Jeg besøker jevnlig Serieteket på
Grünerløkka, som er Deichman biblioteks spesialavdeling for tegneserier, og jeg
sjekker ut ulike nettsteder som formidler tegneserier, for å holde meg
oppdatert og få tips. Anbefaler især nettstedene empirix.no, tronsmo.no,
outland.no og den svenske bloggen, serieteket.se.
Inne på empirix.no leste jeg om den norske
tegneserieskaperen Sigbjørn Lilleeng sin seneste utgivelse «Nagel», som fikk
god anmeldelse. «Nagel» ble utgitt i fjor, og er den første tegneserien i den planlagte FNRZ-serien. Serien foregår i en alternativ verden, og handler om tre ungdommer som
må overleve monstre, mobbing, skole og mystiske forbannelser. Jippi forlag, som har
utgitt tegneserien, beskriver den som en actionfylt og eksplosiv tegneserie for
yngre lesere. «Nagel» er blant årets nominerte til prisen, «Årets tegneserie», en
nykommer blant tegneseriepriser. Prisen skal deles ut under tegneseriefestivalen Oslo Comics Expo, som arrangeres hvert år i juni måned.
Jeg har nettopp lest ferdig «Nagel», og jeg anbefaler den
som en spenstig og småtøff tegneserie til lesere på jakt etter noe nytt, men
den store spenningen uteble for min del. Til det synes jeg for eksempel
monstrene, eller «skrømtene» som de kalles i serien, ble for lite skumle – de
gikk fra å være skumle, til å bli heller smådumme, og mistet etter min mening dermed mye av skummelheten sin. Det er synd for spenningen i tegneserien.
Tegneserien har tre hovedkarakterer, og de tre utgjør forsiden på tegneserien. Jeg vil beskrive de slik: Nagel er en alienaktig computernerd og et mobbeoffer, Farah er en modig og handlekraftig jente som har utseende lik en indianer fra gamle westernfilmer, og Brage er en ensom rikmannssønn som gjerne forsvarer andre, dersom det ligger noe materiell fortjeneste i det. Når Nagel en dag plutselig blir borte, drar Brage og Farah ut for å lete etter han. Det er ikke logisk at de to gjør akkurat det - egentlig kjenner ingen av dem hverandre i nevneverdig grad. Utover det å forsvare Nagel hver gang noen kjipe mobbere er ute etter han, kjenner ikke Brage og Nagel hverandre. Farah er nykommer i byen hvor Nagel og Brage bor, og hun rekker så vidt å bli kjent med Nagel innen han blir borte. Allikevel drar hun og Brage sammen for å finne Nagel, og ganske raskt må hun og Brage kjempe sammen mot sultne monstre. De finner både Nagel og noen av mobberne hans, og sammen kjemper de alle mot skrømtene for å unngå at noen skal bli spist. Det hele er i grunnen litt pussig, og jeg er ikke helt med på storyen.
Jeg synes Sigbjørn Lilleeng er god til å beskrive stemninger og miljøer med streken sin. Universet han har skapt i «Nagel» er dystert og mørkt – det er ikke en plass som har noe innbydende over seg. Mer enn karakterene, er det universet og stemningen som imponerer mest. I Petter Lønningen sin anmeldelse av «Nagel» inne på empirix.no, leste jeg at serien i utgangspunktet var ment å gis ut i sort/hvitt – nå som jeg vet det, synes jeg også å se det i fargeleggingen. Lurer på om "Nagel" kanskje hadde gjort seg enda bedre i sort/hvitt?
Tegneserien har tre hovedkarakterer, og de tre utgjør forsiden på tegneserien. Jeg vil beskrive de slik: Nagel er en alienaktig computernerd og et mobbeoffer, Farah er en modig og handlekraftig jente som har utseende lik en indianer fra gamle westernfilmer, og Brage er en ensom rikmannssønn som gjerne forsvarer andre, dersom det ligger noe materiell fortjeneste i det. Når Nagel en dag plutselig blir borte, drar Brage og Farah ut for å lete etter han. Det er ikke logisk at de to gjør akkurat det - egentlig kjenner ingen av dem hverandre i nevneverdig grad. Utover det å forsvare Nagel hver gang noen kjipe mobbere er ute etter han, kjenner ikke Brage og Nagel hverandre. Farah er nykommer i byen hvor Nagel og Brage bor, og hun rekker så vidt å bli kjent med Nagel innen han blir borte. Allikevel drar hun og Brage sammen for å finne Nagel, og ganske raskt må hun og Brage kjempe sammen mot sultne monstre. De finner både Nagel og noen av mobberne hans, og sammen kjemper de alle mot skrømtene for å unngå at noen skal bli spist. Det hele er i grunnen litt pussig, og jeg er ikke helt med på storyen.
Jeg synes Sigbjørn Lilleeng er god til å beskrive stemninger og miljøer med streken sin. Universet han har skapt i «Nagel» er dystert og mørkt – det er ikke en plass som har noe innbydende over seg. Mer enn karakterene, er det universet og stemningen som imponerer mest. I Petter Lønningen sin anmeldelse av «Nagel» inne på empirix.no, leste jeg at serien i utgangspunktet var ment å gis ut i sort/hvitt – nå som jeg vet det, synes jeg også å se det i fargeleggingen. Lurer på om "Nagel" kanskje hadde gjort seg enda bedre i sort/hvitt?
Jeg liker innpakningen og formatet, og heier på norske
tegneserieskapere – er så glad for at dere er der ute! Og ja da, jeg heier på tegneserieskapere generelt : )