Bokomtale: Kan vi bare late som av Camilla Sandmo

7 ungdomsskoleklasser rundt om i landet danner juryen som snart skal avgjøre hvilken ungdomsbok som blir vinneren av Uprisen 2018. Kan vi bare late som er blant de fem nominerte. Uprisen 2018 deles ut 31. mai.

Bildet er hentet fra: goodreads.com

Bildet er hentet fra: Mangschou.no

Bildet er hentet fra: Aschehoug.no

Bildet er hentet fra: Gyldendal.no

Bildet er hentet fra: Kagge.no

Jeg har nylig lest Kan vi bare late som, og valgt å blogge om boken. Hva jeg synes om denne skeive ungdomsboken finner du ut lenger ned på bloggen - først skal jeg skrive litt om handlingen.

Om handlingen
Tenåringsjenta Emma er blogger, gamer og driver med kunstløp. Sistnevnte aktivitet er krevende for Emma, og blir ikke mindre stressende av at moren hennes er med på hver eneste trening, og er overambisiøs på Emmas vegne. Emma elsker lyden av skøyteskjær, og hun nyter å være på isen - det er bare det at hun strever sånn med å få til å ta en axel, som innebærer å snurre én og en halv gang rundt i lufta og lande på én fot. Ishockeygutta trener på samme bane, til stor ergrelse for de som trener kunstløp. Hva er poenget og utfordringen i å skøyte etter en ball, liksom - dessuten stinker det overdimensjonerte ishockeyutstyret deres, og de tar irriterende mye plass på skøytebanen. Kan ishockeyspilleren Jossi få Emma til å skifte mening om ishockey? Jossi og Emma blir enige om et veddemål - på én måned skal de "bytte idrett", og lære bort til den andre sin egen idrett, og bli god i den. Vinneren og tilhørende lag får ha hele skøytebanen for seg selv, og slipper dermed å dele banen, slik de er nødt til nå. Emma får følelser for Jossi - som ikke er en gutt, slik hun først trodde, men en jente.

Min mening om boken
En velkommen tendens i de nyeste skeive ungdomsromanene er at historiene ikke er så dystre og triste omkring det å ha følelser for samme kjønn - det er mer uproblematisk. Fokuset i historien er ikke at det er følelser mellom samme kjønn, men på følelsene i seg selv. Relasjonen mellom Emma og Jossi er fint og naturlig beskrevet - de får utforske følelsene som oppstår på en forholdsvis udramatisk og varm måte. Jeg synes Camilla Sandmo skriver godt, og dialogen i boken virker naturlig i forhold til hvordan jeg tenker at ungdom snakker sammen i dag. Det blir for tiden skrevet mye i mediene om det presset som ungdommen i dag har i forhold til å prestere både i fag og idrett - dette er også et av temaene i boken. Det er tydelig at Emma og storesøsteren hennes, som vi også såvidt stifter bekjentskap med i boken, har foreldre som har store forventninger til døtrene sine, og vi som lesere får kjenne på stresset de to søstrene opplever i forhold til overambisiøse foreldre. Jeg synes at Kan vi bare late som er en fin påminnelse om at når alt kommer til alt er ikke det viktigste å prestere bra, men å ha det bra.

Bokomtale: Sola er også en stjerne av Nicola Yoon

Bilde er hentet fra: Aschehoug.no

Originaltittel:The Sun is Also a Star

Oversatt til norsk av: Tonje Røed

Utgivelsesår: 2017

Antall sider: 368

Språk: Bokmål

Kilde: Biblioteket, Nordberg skole

Det er laget flere historier om skjebnen og tilfeldige møter som endrer liv - noen tror på skjebnen og at det ikke finnes tilfeldigheter, andre ikke. Hovedpersonene i boken representerer begge sider - Natasha er realisten, Daniel er romantikeren. Natasha hadde sine første leveår på Jamaica innen familien migrerte til USA - Daniel har vokst opp i USA, men har foreldre som emigrerte fra Korea. Forfatteren Nicola Yoon kjenner godt til hvordan det er å tilhøre to kulturer, ettersom hun selv både vokste opp på Jamaica og i Brooklyn. Forfatteren starter bokens etterord med å rette en takk til alle som migrerer til et annet land med følgende ord: "Måtte dere finne det dere søker. Ikke glem at landet dere kommer til blir bedre av å ha dere der." Sola er også en stjerne, s. 355.

Om handlingen
Natasha og familien hennes har blitt utvist fra USA fordi de ikke har oppholdstillatelse, og må forlate landet med det samme. I et desperat forsøk på å hindre utvisningen, oppsøker Natasha en advokat som er spesialist på utlendingssaker. Daniel skal på et intervju i forbindelse med opptak til legestudier på Yale universitet - etter press fra sine koreanske foreldre. Selv drømmer han om å leve av å skrive dikt. Skjebnen eller tilfeldigheter vil det slik at de to møtes, på denne avreisedagen til Natasha. Begge merker at de har en helt spesiell kjemi sammen, men er de ment for hverandre? Finnes det i det hele tatt noe som heter det, eller kan alt forklares med vitenskapen? Daniel får noen timer på seg til å overbevise Natasha at han kan få henne forelsket i seg ved hjelp av vitenskapen - i form av et spørreskjema, og ved å stirre hverandre i øynene i 4 minutter.

Min mening
Dette var en bok jeg hadde vanskeligheter med å legge fra meg - fortellingen var utrolig fin og forfatteren skriver godt. Jeg likte hvordan Nicola Yoon har presentert de ulike stemmene i fortellingen, og hvordan synsvinkelen veksler fra den ene personen til den andre. Kapitteloverskriften forteller leseren hvilken person det handler om, og hvem som er fortelleren. Innimellom dukker det opp egne kapitler som gir leseren historien bak ord og uttrykk - som for eksempel "irie" og "hår". Jeg synes fortellingen er forfriskende skrevet, og vekslingen av synsvinkel gjør at jeg som leser får en kjennskap til personene, som de ikke har til hverandre.
Anbefales på det varmeste!